Landskap med gravemaskiner - analyse

Diktet er skrive av Rolf Jacobsen (1907- 1994), og besto i samlinga ’’Hemmeleg liv’’ som vart utgjeve i 1954. Etter at ein får lese teksta, skjønner ein at Jacobsen hadde ei meining om landskapsutviklinga. Jacobsen fokuserte på å levere bodskapen i diktet til lesarane, og fraheld seig frå rim, rytme og gjentagelsar.

Dikta handlar for det meste om korleis den teknologiske utviklinga misbrukar og tek over naturen. Jacobsen har tenkt nøye på orda han har brukt i diktet, for dei kan ha fleire tydingar. Gravemaskinane blir samanlikna med dyr utan kjensler som er skapt for å arbeide i århundre utan å høyre ei klage frå dei. Vi forstår fort at dikta prøver å fortelje oss at naturen og landskapa til jorda er forverdfull til å bli øydelagt med forurensing, nye byggingar og teknologisk utvikling.

Dikta startar med å skildre seksgravemaskinar som et av skogar.Gravemaskinane blir skildra med bindande auge, lenkjar om føtene og svoltne mager. Oppgåva deira er å gjøre om vadefuglane, pelikanane og blåklokkane til asfalt og byggingar. Sitatet ’’ Er dette ei slags helvete?’’ kjem opp midt i diktet. Dette fordi Jacobsen sjølv har eit nært tilhøve til det naturlege landskapet og blir forvirra når han ser dette.

Vendepunktet i diktet er skrive med sitatet ’’For vadefuglar. For dei altfor kloke pelikanar’’. Vadefuglane og pelikanane kan sjølv skildrast ut frå utsjånaden med store nebb, lange tynne struper som dei samlar mat med. Dette kan vere assosiasjonar ti gravmaskinane som et på det naturlege landskapet vårt.

Menneska står bak dette, og vi utryddar ressursane så det kanskje ikkje er noko igjen til komande generasjonar. Det er vi menneske som er ansvarleg for dette og må finne dette til noko betre.